poem page

Byen

Sigbjørn Obstfelder


Jeg bor i fjeldet. I uger har jeg ikke set et menneske, ikke hørt min egen røst. Jeg hører mig selv tænke, mens tjernet skvulper. 
Røde skyer drager forbi. Det mørknes, fjeldvandet blir sort, lommen skriger. 
Der farer en angst igjennem mig. Hvor er de nu alle? Hvad gjør de? Lever de end nu? Lever mine brødre, menneskene?
Og fjeldet blir pludselig så isnende koldt. Det har intet hjerte. 
Jeg må ned, bag den borteste blåne, søndenfor de brede sletter, der hvor hjerter slår, der hvor tusender hjerter slår i kor. 
Jeg iler til dalen, jeg gjemmer mig i kupeen. Hele natten pruster jernvognen, lyner afsted i mulm og mørke, gjennem lange, dybe dale, over brede sletter. 
Næste aften står jeg på den stenlagte gade. Der er ingen skog lenger, men huse og huse og vinduer, ingen sus gjennem blade, men surren af vogne, larm af utallige fødder. 
Langt borte hører jeg et forfærdeligt skrig. Hvem lider? 
Jeg løber efter skriget. Og jeg hører ud fra åbne vinduer en brølende røst: 
«Forfærdes, I mænd og kvinder, I rådne kar, Eders skiddenhed er værre end øglers, Eders synder er utallige som havets sand. – – 
Angst løber jeg videre. Jeg kømmer forbi et hus, hvor der er mange mennesker. Jeg ser dem sidde langs væggene, de snakker ikke til hinanden, de smiler ikke til hinanden. 
Og jeg blir mer og mer angst. Jeg kømmer forbi dansebuler med mænd og kvinder, der sparker hinanden tilblods. 
Er dette mine brødre, menneskene? 
Jeg løber videre og videre. Jeg blir mere og mere angst. Ingen taler til hinanden, ingen smiler til hinanden. De farer afsted, som var de piskede, og ud fra de små huse hører jeg gråt og hulken, bag mig gråter det, gråter, gråter… 
Og omsider går det op før mig, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes af sin egen skygge. Og jeg ser mig om, jeg ser på deres øine, deres miner, deres ilen og løben: 
Ja, de er vanvittige, de er vanvittige. 

The City

Jordan Barger


I live in the mountain. I have not seen another person in weeks, nor heard my own voice. While the pond ripples I can hear myself think.
Red clouds pass by. The sky darkens, the mountain water blackens, the loon cries.
Fear spreads through me. Where are they now? What are they doing? Are they still alive? Are my brothers still living, anybody?
And the mountain suddenly becomes icy cold. Its heart is gone.
I must go down, back to the blue horizon, southward where the plains stretch out, where beating hearts reside, where a thousand hearts beat in chorus.
I spring down the valley, I hide myself away in a compartment. The wagon creaks the whole night, lightning strikes off in the gloom and darkness, the plains stretch across the deep, long valley.
The next evening, I stand in the cobblestone street. There is no longer a forest, but windows and house after house, no whistling through the leaves, just the buzz of carts, the noise of countless feet.
Far off, I hear a terrible scream. Who is that suffering?
I run after the scream. And from the open windows, I hear a roaring voice:
‘Terrible! You men and women, you rotten people, you are filthier than lizards. Your sins are as countless as sand on the beach.’ – –
I run on in fear. I go past a house filled with people. I see them sitting along the walls, they do not speak to each other, they do not smile at each other.
And I am filled with more and more fear. I go past a dance-joint teeming with men and women, kicking each other bloody.
Are these my brothers, these people?
I ran farther and farther. I am filled with more and more fear. They do not speak to each other; they do not smile at each other. They flit about as if whipped, and from a small house I hear crying and sobbing, behind me they are crying, crying, crying…
And at last this all wells up inside me, at last I say: ‘They are mad! They are whipped by their own shadow!’ I look them in the eye, see their expressions, see them rushing and running about, and I say to myself: 
‘Yes, they are mad, they are mad!’